Jeg er på festpillene i Bergen. En by som jeg tidligere aldri har fått noe forhold til. Og bergenserne, - trenger jeg å si noe mer?
Allerede på flybussen inn til byen forstod jeg at noe var helt annerledes. Jeg fikk plutselig en påtrengende følelse av at dette var et sted jeg kunne tenke meg å bo. Småregn og sol om hverandre i Christies gate på vei mot hotellet endret ikke følelsen. Det var som å blir forelsket i en fjern bekjent man ikke trodde man hadde noe felles med...
Bergen!
Intimiteten i gatene. Vennlige, men ofte litt overlegne bergensere, alltid høflige. En liten kommentar sagt på den rette måten, og du føler du kommer på innsiden, der hvor den ekte hjerteligheten sitter.
Når hovedstadens kringkastingsorkester kommer på besøk, var dette i seg selv en makalaus opplevelse. Et orkester som gjør kammermusikk ut av Haydns cellokonsert, og nyanserer gåten i Elgars variasjoner med kraft og potens, og varhet og lange linjer. Men hva med det bergenske publikum? Hvori man finner selvoppnevnte solister hostende i de vare partiene eller det magiske øyeblikket etter Nimrod? Jo, de var nok begeistret, og de klappet. Men man må gjøre noe mer. Bergenserne trenger en liten gest, et lite forløsende ord, et vennlig smil. Da tar man fram Grieg og spiller den vakreste, vareste Våren som har vært hørt mellom de syv fjell.
Da reiste publikum seg og trampeklappet.
Jeg elsker Bergen!
