Kommunikasjon

Å kommunisere med andre er ikke alltid lett. Ofte misforstår vi hverandre uten at vi egentlig er uenige om noe som helst. Andre ganger kan vi kommunisere så subtilt og utydelig at man må være kryptolog for å kunne fortstå den egentlige meningen.

Jeg har som mål å forsøke å være tydeligere i min kommunikasjon med andre mennesker. I alle fall når det handler om arbeid eller relasjoner. Det betyr ikke at man er så direkte at man aldri pakker noe inn. Av og til er man nødt til å pakke inn ordene sine, men man trenger jo ikke endre formen på pakken selv om man kler den inn i innpakningspapir?

Men det er ikke alltid like lett. Av og til kan man bli sjenert eller føle seg liten og mindreverdig, og da er det ikke sikkert man tør å gi klart uttrykk for hva man egentlig vil eller mener. Det være seg både  i arbeidslivet og i samhandling med andre. At det man da kommuniserer ut da kan bli misforstått, sier seg selv. Kanskje man sier ja, men mener nei. Eller kanskje man ikke sier ja, men mener ja....

Jeg skal i alle fall forsøke å ha som mål å ha en entydig og klar kommunikasjon med andre, og så håper jeg at om så ikke er tilfelle; at jeg eventuelt blir konfrontert med det slik at ting kan oppklares og avklares. For ting er jo ikke alltid slik de virker som om de er. Så god i kommunikasjon er i alle fall ikke jeg........

;-)

Planlegging - og om det å kjøpe kjole

Å planlegge hva man skal gjøre eller hvordan man skal løse en oppgave, kan ofte være smart. En annen sak er å planlegge livet i detalj og ikke la skjebnen eller tilfeldighetene få spille inn.  

Mange ganger kan livet ta andre vendinger enn det en forutser. En som er fleksibel vil kunne ta de nye mulighetene som byr seg fram, har man planlagt hva som skal skje, derimot, vil man bli sittende avventende for å se om det man har planlagt skal åpenbare seg. Noe som ofte ikke skjer.

Det er som å kjøpe kjole. Man har sett for seg den lekre, røde kjolen, men i kjolebutikken har de ikke den kjolen. Der henger det en grønn kjole. Skal du prøve den grønne eller ei? Dersom du holder deg til planen, oppsøker du alle byens kjolebutikker for å finne den røde kjolen. Om du ikke finner den, må du kanskje vurdere et alternativ. Men, da kan den grønne kjolen være borte. Og - det kunne jo tenkes at den grønne kjolen uansett hva du hadde forestilt deg hadde vært den beste.....

Jeg skal ut og kjøpe ny kjole om et par dager. Jeg skal gå med åpent sinn inn i kjolebutikken. Farge, form og snitt er uvesentlig - jeg skal finne min kjole. Den som henger i butikken og har sett seg ut meg som sin eier! 

Talent, eller...?

Jeg er et menneske med mange interesser, men felles for de fleste hobbier og interesser jeg har hatt opp gjennom årene, er at de har vært av kortvarig karakter. Bridge, keramikk, programmering, bratsjspilling og bloggskriving er blant disse. Noen har blitt avviklet av naturlige årsaker som lite tid og dårlig tilgjengelighet, mens andre har jeg gitt opp grunnet svinnende inspirasjon og motivasjon.

En ting har jeg likevel aldri mistet lysten på å holde på med, nemlig å synge. Det kan være perioder hvor jeg nesten ikke øver (i profesjonell forstand), selv om jeg bruker stemmen aktivt nesten hele tiden, men årsaken er ikke at jeg er lei. Jeg kan nesten si det som Bernstein; "I hate music, but I love to sing!". 

Her om dagen begynte jeg å reflekter litt over hvorfor det er slik. For det å synge er jo rent objektivt ikke mer spennende enn å spille bratsj eller fotball, eller programmere i Java. 

Joda, selvfølgelig har/hadde jeg et talent. Men mitt talent var nok ikke så stort i starten. Det bestod mest av et middels bra gehør og en pen, men luftig og svak, barnestemme. I andre klasse til jul fikk jeg synge på skolens juleavslutning med frøken Evensen ved pianoet; "Barn Je-sus i en kryb-be lå..." Jeg tror ikke jeg sang et eneste tostavelsesord gjennom hele sangen uten at jeg pustet midt i ordet...

Nei, talentet var ikke umiddelbart der, og den eneste grunnen til at jeg senere fikk god trening som aktiv visesanger ved siden av korpsklarinettspilling og Sandefjord Jentekor, var noe så ordinært som at jeg var forelska meg i den unge, skjeggede Nei-til-EF-læreren min i 5. klasse. På hans oppfordring begynte jeg å spille gitar, i likhet med resten av jentene i klassen. Tom Dooley i D-dur. Takk, Lillebjørn! 

Men summen av all den musikalske aktiviteten jeg drev på med i barne- og ungdomsårene hadde stor betydning. Og når jeg i tillegg fikk oppleve å musisere i lag med profesjonelle, er det klart jeg snappet opp et og annet. Ikke ulikt ungene i Trondheim som får gå på fotballskole med Liverpooltrenere. 

Som student ved Musikkhøgskolen, måtte man jobbe hardt. Jeg kunne ofte øve 4-5 timer per dag i tillegg til timer med sanglærer, akkompagnatør og resten av fagene på studiet. I dag ser jeg veldig klart hvor viktig denne ferdighetstreningen var. Det å trene på noe helt til man får det til riktig, for så å gjenta det hver dag gjennom flere år, dannet det første grunnlaget for å bli profesjonell. For å bli musiker er det fint å ha talent, men det er helt nødvendig å elske å gjøre det samme hver dag, 365  dager i året, gjennom mange år. 

Hver høst møter jeg nye, håpefulle elever. Mange har en ide om at det å synge er noe man har talent for og at øving kun er å lære seg nye sanger. Det å bli fortalt at å lære seg tekst, melodi og rytme bare er starten på jobben, er ikke lett å forstå for mange.  De mangler forståelse for hvorfor og hvordan de skal jobbe. At å synge kan læres gjennom trening av muskler, gehør og musikalitet, er nytt. 

Mange talentfulle ungdommer får mye oppmerksomhet på hvor flinke de er til å spille eller synge uten at de blir fulgt opp profesjonelt. Dette er med på å skape en fiktiv Idolverden, hvor veien fram mot målen, selve jobbingen, blir totalt neglisjert. 

Idoltankegangen gjennomsyrer ungdomsgenerasjonen. De får hele tiden servert fasiten, som består av ferdig innspilt musikk, bearbeidet på alle slags mulige digitale måter for gi det mest perfeksjonistiske resultatet. De er heldige de ungdommene som får oppleve å spille i korps. Der lærer de noe om veien fram til resultatet. De er vant til å jobbe, slite, repetere flere ganger for så å gjenta hele prosessen en gang til. Og enda flere ganger. Om jeg har ord for det? Ja, det kalles øving. 

Joda, du er kanskje god til å trikse med fotball eller kan spille raskt på elgitar, men om du ikke har ferdighetene, håndverket, på plass, går du fort tom. De fleste yrkesgrupper forstår dette. Spør en håndverker. Eller en skiskytter; muskelstyrke, finmotorikk, fleksibilitet, fingerspitzgefühl, magefølelse, taktikk, utholdenhet, kunnskap m.m. Egenskaper man må inneha for å kunne yte maksimalt. 

Sett i relasjon til alt dette, betyr ære og berømmelse veldig lite. Derimot blir følelsen av å mestre, å få til samt nytelsen ved å bruke all kunnskapen du har tilegnet deg for å fremføre noe for et publikum, det viktigste. Da blir man stolt og glad, og ikke minst; man føler seg j.... priviligert som får lov til å holde på med det aller morsomste i hele verden, år etter år: Å synge! 

Noen av mine klassiske forbilder opp gjennom årene: Ellen Westberg Andersen*, Elly Ameling*, Gundula Janovitz, Teresa Berganza*, Jessye Norman, Dietrich Fisher-Dieskau*, Kiri Te Kanawa, Ileana Cotrubas, Edita Gruberova, Joan Sutherland, Emma Kirkby, Cecilia Bartoli*, Magdalena Kožená, Anne Sofie von Otter*, Reneé Fleming, Anna Netrebko og mange flere...

Og selvfølgelig min fantastiske, flotte lærer gjennom mange år; Aase Nordmo Løvberg.

 *live

Om å være tro

Jeg kom tilfeldigvis over dette kloke, vakre diktet av André Bjerke i dag. Nå skal jeg ikke begi meg inn på en omfattende diktanalyse, men ordene fikk meg til å tenke litt.


En sak er å være tro mot seg selv; være åpen og ærlig. Men i samspill med andre opplever man kanskje at mottakeren ikke ser ens åpenhet og ærlighet, og i stedet viser frykt eller avvisning i møte med den.


Det får meg til å tenke at den masken vi ofte møter andre med, er et nødvendig vern. Alle vil oss kanskje ikke vel. Alle har kanskje ikke mot til å møte andre menneskers åpne ærlighet og trohet mot seg selv, og avviser det i stedet for å gå det i møte. Kanskje den troheten vi finner i oss selv må vernes litt. Voktes litt. Fordi den er så dyrebar. Fordi den er en del av den plattformen som er vårt selv; vårt grunnfjell, vårt jeg. 


Nei, jeg skal ikke si noe mer. Les André Bjerkes ord selv, og reflektér fritt over de, og ha en hjertens god dag!






Du skal være tro (André Bjerke)

Du skal være tro.
men ikke mot mennesker
som i gold grådighet
henger ved dine hender.

ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.

ikke mot noe bud
som gjør deg til en utlending
i ditt eget legeme.

ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt.

når var du tro ?

var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder? 
var du tro
når dine handlinger overdøvet
lyden av ditt hjerteslag?

var du tro
når du ikke bedro
den du ikke elsket?

var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet ?

nei.

men når det som rører ved deg
gav tone.
når din egen puls
gav rytme til handling.
når du var ett med det
som sitret i deg
da var du tro !

Om å vise hvem man er..

Å vite hvem man er kan være vanskelig. Å vise hvem man er kan være enda vanskeligere.

Når jeg en sjelden gang griper meg selv i å tenke på pensjonisttilværelsen, merker jeg at min største redsel dreier seg om å slutte å jobbe. Ikke fordi jobben i seg selv er så viktig, kanskje, men fordi det handler om identitet. Av alle rollene jeg til en hver tid har og har hatt, har rollen som arbeidstaker vært en av de viktigste i livet. Identiteten min er, og har vært, nøye knyttet opp mot det jeg har gjort og oppnådd i yrkeslivet. Jeg spør meg selv om det er fordi stillingen min har blitt en del av meg, eller er det fordi jeg har formet stillingen min på grunnlag av min personlighet og de egenskapene jeg innehar? Jeg håper jo at svaret er nærmere den siste forklaringen. 

Men hva med mine omgivelser. Ser de meg gjennom det jeg gjør og oppnår eller gjennom den jeg egentlig er? Og hva ønsker jeg at de skal se? 

Vi har alle opplevd utfordringen det er å skulle presentere seg overfor nye mennesker. I de fleste tilfeller ender man opp med å presentere seg med navn og tittel, samt hvor og med hva man jobber. Hva om vi presenterte oss på en mer personlig måte? Gav litt mer av oss selv i møte med andre?

Jeg tror at vi ofte blir fokusert på de ytre tingene og sjelden tør å vise vårt indre, selv etter lang tids bekjentskap. Dette er i og for seg ikke unaturlig. Det å åpne seg for en annen, krever jo at man er likeverdige og trygge på hverandre. I tillegg er jo mange vennskap bygget på relasjoner knyttet til jobb er fritidssysler, og da vil det være felles interesser som knytter en sammen og ikke personlige og følelesesmessige relasjoner. Men av og til møter man mennesker man får en fortrolighet til nesten med det samme. Jeg har opplevd møter med mennesker som jeg kanskje har kun møtt på et tog eller ved et kafebord, og som har gitt meg mer enn samvær med folk jeg har kjent gjennom flere år. Er det "kjemi", tilfeldigheter eller hva? 

Kanskje skulle vi bli flinkere til å kaste masken ovenfor verden, og tore å vise hvem vi er i mye større grad. Kjenne etter hvem vi er og vise det til andre. Om ikke annet for å forberede et liv etter jobben. Livet er for kort til å gå rundt og forestille seg hele tiden,  jeg tror vi ville fått et rikere og mer meningsfullt liv om vi torde å vise litt mer av oss selv på godt og vondt og ikke var så opptatt av å vise en fin fasade, enn vi gjør i dag. 

Men, enkelt? Neppe! 

Travel mørketid

Mørketida er en av de fineste årstidene jeg vet om her i nord. Jeg er glad i mørket som senker seg over landskapet senhøstes. Det spesielle blå lyset med sjatteringer av gult eller rosa, gjør verden mer fargerik enn grå, slik jeg husker Oslo kunne være i november. Den rå kulda er jeg nok ikke så glad i, men det å komme inn, tenne i peisen og et og annet stearinlys, og bare sitte rolig og kjenne på lunheten gir meg en god følelse som gjør at den gufne vesterålssydvesten ikke virker fullt så ille.

Men, vanligvis er det ikke så ofte jeg rekker å gå i hi før jul. Tiden er fylt av aktivitet og stress. Ofte er november og desember målet for mange av aktivitetene både i jobben og på fritida. Og i tillegg kommer alle juleforberedelsene. Derfor blir den beste mørketidstida for meg ofte januar. Roen fra julen henger fortsatt i kroppen, tiden brukes mer til å forberede ting som skal skje litt utpå senvinteren eller våren, så mye tid brukes inne, gjerne foran peisen med en kopp varm te.

Slik ble det ikke i år. Året startet med innvadering i hus og heim av snekkere, rørleggere, elektrikere, malere og murere. Som det ihuga B-mennesket jeg har vært i alle år, ble det et januarsjokk av de helt store. Særlig når mange søvnløse netter preget inngangen til det nye året. Selv om håndverkerne tok hensyn og listet seg stilt inn og unngikk de helt store lydkrevende arbeidsoppgavene tidlig på morgenen, kunne jeg ikke unngå å våkne. Når jeg i tillegg hadde store oppgaver på jobben med stor prosjektlederjobb sammen med en kollega, ble januar og februar to hektiske måneder.

Men endelig var lekkasjer, råtne baderom og 70-tallstapet saga blott, og jeg kunne begynne et nytt badeliv. Jeg, som har vært verdens kjappeste på badet i alle år, brukte plutselig opptil 3 timer på badet i døgnet. Men, ett sted måtte jeg jo oppholde meg når jeg ikke fikk sove. For selv om håndverkerne var ute av huset, fant jeg aldri tilbake til B-menneskemeg! Krise! Høydepunktet tror jeg var den morgenen jeg fant meg selv snømåkende på gårdsplassen kl. 07:30 om morgenen. Og uka etter da jeg snøfreste kl. 08:00... Da tenkte jeg faktisk på om jeg skulle forsøke å finne ut hvem fastlegen min var, og bestille en full gjennomsjekk av kropp og sjel.

Heldigvis begynner ting å normalisere seg. For en uke siden sov jeg til kl.09, så jeg har et godt håp om  å finne tilbake til gode, gamle meg. Og mørketida tok slutt i år uten at den årlig tilbakevendende vårdepresjonen viste seg. Jeg tror den sparte meg fordi prøvelsene i det siste hadde vært store nok. Det samme kan det være. Nå skinner sola - så lenge det varer - det er vår i lufta, og veien fram til solvarme sommerdager er ikke så lang. Så får vi se.....

"For vi vet at demokrati er bedre enn diktatur. At likestilling er bedre enn kvinneundertrykking. Og at ytringsfriheten er bedre enn sensur. Dette forhandler vi ikke om. Dette står fast. Uansett hvordan vi tror - eller ikke tror."

Hanne Skartveit, VG 20.02.2010

Piggfritt eller ei

Tidligere i høst fikk politimesteren i Tromsø, Truls Fyhn, så hatten flagret i forbindelse med at han uttalte at folk som kjørte piggfritt kunne risikere bøtlegging.

Etter å ha kjørt piggfritt for første gang denne høsten, er jeg klar for å støtte politimesteren fullt ut. Som beboer i en kystnær region, ikke ulik Tromsø, opplever jeg at veiforholdene er slik at jeg nesten må la den piggfrie bilen stå dersom jeg skal kjøre forsvarlig i h.h.t. vegtrafikkloven.

I et normalår på Østlandet holder det med skraping og salting av veiene. I år hvor kulda har dominert, har det vært for kaldt til å få noen effekt av salting. Sandstrøinga hjelper også lite når den stadig brøytes bort. Resultatet er snø- eller isdekte veier tilsvarende det man hadde på 70-tallet. Forskjellen er bare at bilene er ikke skodd for et slikt føre. Skal man kunne kjøre trygt i denne situasjonen må man sannsynligvis senke farten med 20-30 km/t avhengig av graden av isdannelse på veioverflaten. Men i Oslo-området hvor de fleste kjører piggfritt, har de fått høre at det er like bra som med pigger. Derfor senker man ikke farten når man får de forholdene vi har sett den siste tida. Man kjører like fort.

Løsningen på dette problemet i dag, 20. februar 2010, var at bilistene ble advart mot å reise på vinterferie, og heller vente til forholdene bedret seg. Ikke noe problem på Østlandet, antageligvis. Værforholdene er kun akutte og kortvarige, og opptrer sannsynligvis bare noen få dager i året. At man ikke samtidig skiller mellom de som har pigger i dekkene og de som kjører piggfritt, er for meg en gåte. De med pigger kan fint kjøre, nesten uansett underlag, bare det ikke er høy snø.

Annerledes er det med Vesterålen eller Tromsø. Her er glarholka (speilblank is) en årviss foreteelse, og den varer gjerne i flere dager i strekk. Det saltes sjelden, og strøing er noe man holdt på med i gamle dager før den delen av veivesenet ble privatisert og lagt ut på anbud...

Jeg var litt spent på hvordan det ville være å kjøre piggfritt når vi byttet bil i sommer. Som alle andre hadde jeg blitt foret med at det stort sett ville være like bra veigrep som dekk med pigger, sogar bedre på snøføre. Når de første vinterdagene derfor opprant var jeg helt klar på at dette skulle gå bra.

Ganske raskt forstod jeg at jeg var blitt lurt. Jeg forsøkte å ymte frampå til resten av familien at dette bilkjøpet kanskje ikke var så lurt med tanke på bilens vintersko, men fikk klar tilbakemelding om at det var et supert kjøp og at det eneste som duger i dag er piggfrie dekk.

Ja, ja. Jeg måtte altså finne meg i en bremselengde på 20 meter når jeg kjørte 10 km/t (!!) og å miste veigrepet selv på iskaldt føre med god friksjon. Der hvor jeg normalt kjørt i 80 km/t og nå så meg nødt til å ligge i 60 km/t, måtte jeg i tillegg senke farten ytterligere for møtende trafikk.

Staheten i resten av familien stilnet brått etter glarholkas årvisse inntreden på de vesterålske veier. Ingen snakket lenger om noen fortreffelighet ved bruk av piggfrie dekk. Bilen fikk fartsforbud og krav til øket avstand til forankjørende. Og hadde politimester Fyhn sett oss i farta, hadde han sporenstreks hamra inn noen pigger i dekka og bedt oss ligge lavt. Og, ja, jeg hadde til og med syntes at en bot ville vært rettferdig.

Moralen er: Nei, Oslogryta er ikke verdens navle og er ikke representativt for resten av landet når det kommer til vei- og føreforhold. Glarholka er noe dritt, men den er der. Og ja, piggfrie dekk passer kanskje på papiret men ikke på is- og snødekte vinterveier i Nord-Norge.

Foccacia

Nylig ble jeg spurt om oppskrift på det italienske brødet foccacia. Det er et nydelig, smakfullt brød til festbruk som bakes greit i langpanne.

Oppskriften virker litt omstendelig, men tro meg, det er ganske greit å lage dette brødet.

Focaccia utt.:[få’katsja]

Oppskriften er tilpasset en form på 28 x 18 cm. Dobles til langpanne.

7 gr tørrgjær/ ca. 25 gr gjær

2 ½ dl lunkent vann

1 ts strøsukker

2 ss olivenolje

ca. 8 dl hvetemel

1 ss melkepulver (jeg erstattet litt av vannet med litt melk i stedet)

½ ts salt

Garnering:

1 ss olivenolje

1-2 pressede hvitløksbåter

12 svarte oliven

ferske rosmarinkvister

1 ts oregano (jeg foretrekker å kun bruke rosmarin, dette er en smakssak)

1-2 ts grov havsalt

Pensle formen med olje eller smeltet smør. Alternativt kan du bruke bakepapir.

Bland sammen gjær, vann og sukker i en bolle til gjæren har løst seg opp. Dekk over bollen og la stå lunt i 10 minutter eller til væsken skummer. Tilsett oljen.

Tilsett 7 1/2 dl av hvetemelet (hold av 1/2 dl), melkepulveret og salt, og rør alt sammen med en treskje til det er godt blandet. Tilsett så mye mel som trengs for å få en ganske myk og formbar deig.

Kna deigen på bakebordet i ca 10 minutter til den er smidig og elastisk. Bruk gjerne kjøkkenmaskin om du har. Avslutt med å pensle den lett med olje og sett den til heving i en oljet bakebolle. La den stå lunt og heve i en time, eller til deigen har est helt opp. Kna deigen lett og kjevle den ut til en avlang kake som du legger i formen. La den ese under et klede på et varmt sted i 20 minutter.

Lag deretter centimeterdype hull over hele overflaten med et treskaft. Dekk over igjen og la det ese i ytterligere 30 minutter, eller til det har est opp ordentlig. Sett ovnen på 175°C.

Bland olivenolje og presset hviløk til garneringen og pensle dette over brødet. Toppe med rosmarinkvister og oliven, og strø over oregano og grovsalt.

Stekse i 20-25 minutter, eller til brødet har fått en fin farge og sprø skorpe. Skjæres i store firkanter og serveres lunkent. Tiloversbleven foccacia kan ristes.

Fra: Den stora vegetariska kokboken (Könemann 1998)

Knekkebrød

Knekkebrød...tørt og kjedelig, tenker du. Eller assosiasjonene går til Wasa, Sverige, Medelsvensson og grenseoverskidende turer med kjøtt og sprit i blikket. Uansett, løsningen er på vei: Bak ditt eget knekkebrød!

Det er lettvint, raskt og smaken er faktisk over all forventning.

For noen uker siden begynte jeg å legge merke til små kommentarer om knekkebrød som skulle være så godt. Bare små drypp, og ikke nok til at jeg forsøkte å sjekke opp oppskriften på nett eller på annen måte. Helt til mannen i huset kom hjem med et ark med knekkebrødoppskrift på. Noen travle dager gjorde at jeg ikke gjorde noe forsøk på å prøve den ut, men mannen i huset var tydeligvis utålmodig. For etter å ha hintet sterkt med å kjøpe inn ingrediensene, tok han affære selv mens mor var på jobbreise og satte i gang. Så når jeg kom hjem, var det nybakte knekkebrød å få. De smakte faktisk veldig godt og hadde en nydelig aroma.

Nå har jeg forsøkt selv, og siden det er så lettvint at selv mor kan klare det, formidles herved oppskriften. :-)

Knekkebrød

4 dl sammalt rug, grovt

4 dl store havregryn

2 dl solsikkekjerner

2 dl sesamfrø

1/2-1 ts salt

7 dl vann

Bland alt godt sammen i en bolle og la det svelle i 1/2 time.

Fordeles på to stekeplater med bakepapir. Ca 1/2 cm høyde. Bruk en slikkepott eller lignende til å bre ut med.

Stekes på 175 gr C i 45 minutter (varmluft)

Etter 1/2 steketid (22,5 minutter) tas brettene ut og brødet deles opp i biter med pizzakniv eller lignende.

Etter stekingen ettertørkes knekkebrødet i ovnen med døren på gløtt med samme temperatur og bruk av varmluft.

Oppbevares tørt i boks.

Limericks

SVINEINFLUENSA'
En svineinfluensa fra ekvator
fikk halsen sår, jeg tenkte: respirator?!!
men neida, Tamiflu
fikk svinet til å snu
og hue' er nå kommet seg på rett spor

BAGATELLE
En oppgitt gourmetkokk fra vest
fór ut døra i argsint protest
gav blanke i stjerner
og at han nå fjerner
all god mat fra Bagatelle's gjest'


BAGATELLE
En restauranteierkakse fra vest
syntes livet med mat var en fest
helt til en Bagatelle
fikk hans kokketrell
til å fyke ut gjennom døra i protest

Den store bakedagen

Så var de på'n igjen. Det er et par år siden sist, men i år ble det altså bakedag med kammerpikejentene igjen. Jordmor M. ordnet skolekjøkkenet, og så var det bare å forberede seg med innkjøp av ingredienser og ferdiglaging av deiger. Her skulle det bakes, ja!

Takkene ble hentet opp av skjul, og ditto spøene, og så var det i gang. Lefsebaking har en bratt læringskurve ble vi enige om der på skolekjøkkenet, men du verden hvor fort den kurven daler når det nye året kommer. Så det blir å prøve og feile i år igjen som alle foregående år. Heldigvis sitter det igjen litt kunnskap hos alle, så til sammen ble det nok til at også årets julebakst ble ganske vellykket sett med våre øyne.

Å bake lefser i lag er ganske koselig og sosialt. Og når stemmefordelingen er god og repertoaret er kjent for de fleste, blir det lett å lage egenprodusert harmonisk lyd som av og til kan gjennkjennes som en julesang eller en Nystedtkomposisjon. En kaffepause med litt medbrakt mat samt ferdige produkter fra dagens første økt hører med, og gutter: praten gikk lett og ledig, men det visste dere sikkert.

Å komme hjem etter en slik økt, er deilig. Fryseboksen fylles av god julebakst og god husmorsamvittighet. Når lefsene er i boks, er den store jobben gjort og resten er bare barnemat. Visst nok er ikke alle sju slagene i hus, men det skal nok bli en råd, og jula kan komme.

Her er hva jeg bakte:

MØRLEFSE

200 gr meierismør
ca. 1 kg hvetemel
3 dl sukker
1 1/2 dl sirup
2 egg
3 dl kefirmelk
1 ts natron
1 ts hornsalt
1 ts bakepulver

FYLL:
200 gr smør
1 1/2 dl sukker
1-2 ts kanel

Slik gjør du:

Mål opp kefir i et litermål. Tilsett natron og hornsalt til kefiren slik at det får svelle litt. Smuldre smøret i melet, bland inn sukker og bakepulver. Bland deretter raskt inn resten av ingrediensene. Arbeid deigen minst mulig. La deigen gjerne ligge kaldt en stund.

Del deigen i 12 like emner som kjevles ut til en rund leiv ca. 3 mm tykk. Stek den midt i ovnen på 250 gr til de blir lyst gyldne. De skal ikke tørrsteke!
Legg lefsene oppå hverandre og dekk til med et kjøkkenhåndkle slik at de holder seg myke. La de bli kalde.
Rør sammen smør, sukker og kanel til fyllet. Bruk kjøkkenmaskin. Smør på lefsene, legg de sammen to og to. Lefsene kan fryses med fyll.


KARINS SKRÄDDA KAKOR
Rugbrød med anis og fennikel.
Dette er nydelige brød til frokost, bakt av rug, og med en deilig duft av anis og fennikel. Oppskriften er svensk.

50 gr gjær
50 gr smør
1/2 liter melk
2 ss mørk sirup
1/2 ss salt
2 ts fennikel (knus i morter)
1 ts anis (knus i morter)
9 dl rugmel
3 dl hvetemel

Smul gjæren i bakebollen. Smelt smøret i en kjele, hell i melken og varm opp til 37 gr. Rør ut gjæren i litt av vesken.
Tilsett sirup, saltet og krydderet. Bland inn rugmelet. Arbeid deigen kraftig og la den hvile i 10-30 minutter. Hvelv den deretter over på bakebordet og kna inn hvetemelet.

Del deigen i 5 deler. Formes til jevne boller som trykkes eller kjevles ut til flate kaker. Lag et hull i midten. Stikk kakene med en gaffel, og la dem heve på bakeplaten.

Stekes på 250 grader i 10-15 minutter, avhengig av ovnsvarmen. De skal bli lysebrune, men ikke brent. (Litt lysere enn på bildet)
Pensle med vann rett etter steking og la de kjølne på rist med bakeklede over. Fryses.