En ting har jeg likevel aldri mistet lysten på å holde på med, nemlig å synge. Det kan være perioder hvor jeg nesten ikke øver (i profesjonell forstand), selv om jeg bruker stemmen aktivt nesten hele tiden, men årsaken er ikke at jeg er lei. Jeg kan nesten si det som Bernstein; "I hate music, but I love to sing!".
Her om dagen begynte jeg å reflekter litt over hvorfor det er slik. For det å synge er jo rent objektivt ikke mer spennende enn å spille bratsj eller fotball, eller programmere i Java.
Joda, selvfølgelig har/hadde jeg et talent. Men mitt talent var nok ikke så stort i starten. Det bestod mest av et middels bra gehør og en pen, men luftig og svak, barnestemme. I andre klasse til jul fikk jeg synge på skolens juleavslutning med frøken Evensen ved pianoet; "Barn Je-sus i en kryb-be lå..." Jeg tror ikke jeg sang et eneste tostavelsesord gjennom hele sangen uten at jeg pustet midt i ordet...
Nei, talentet var ikke umiddelbart der, og den eneste grunnen til at jeg senere fikk god trening som aktiv visesanger ved siden av korpsklarinettspilling og Sandefjord Jentekor, var noe så ordinært som at jeg var forelska meg i den unge, skjeggede Nei-til-EF-læreren min i 5. klasse. På hans oppfordring begynte jeg å spille gitar, i likhet med resten av jentene i klassen. Tom Dooley i D-dur. Takk, Lillebjørn!
Men summen av all den musikalske aktiviteten jeg drev på med i barne- og ungdomsårene hadde stor betydning. Og når jeg i tillegg fikk oppleve å musisere i lag med profesjonelle, er det klart jeg snappet opp et og annet. Ikke ulikt ungene i Trondheim som får gå på fotballskole med Liverpooltrenere.
Som student ved Musikkhøgskolen, måtte man jobbe hardt. Jeg kunne ofte øve 4-5 timer per dag i tillegg til timer med sanglærer, akkompagnatør og resten av fagene på studiet. I dag ser jeg veldig klart hvor viktig denne ferdighetstreningen var. Det å trene på noe helt til man får det til riktig, for så å gjenta det hver dag gjennom flere år, dannet det første grunnlaget for å bli profesjonell. For å bli musiker er det fint å ha talent, men det er helt nødvendig å elske å gjøre det samme hver dag, 365 dager i året, gjennom mange år.
Hver høst møter jeg nye, håpefulle elever. Mange har en ide om at det å synge er noe man har talent for og at øving kun er å lære seg nye sanger. Det å bli fortalt at å lære seg tekst, melodi og rytme bare er starten på jobben, er ikke lett å forstå for mange. De mangler forståelse for hvorfor og hvordan de skal jobbe. At å synge kan læres gjennom trening av muskler, gehør og musikalitet, er nytt.
Mange talentfulle ungdommer får mye oppmerksomhet på hvor flinke de er til å spille eller synge uten at de blir fulgt opp profesjonelt. Dette er med på å skape en fiktiv Idolverden, hvor veien fram mot målen, selve jobbingen, blir totalt neglisjert.
Idoltankegangen gjennomsyrer ungdomsgenerasjonen. De får hele tiden servert fasiten, som består av ferdig innspilt musikk, bearbeidet på alle slags mulige digitale måter for gi det mest perfeksjonistiske resultatet. De er heldige de ungdommene som får oppleve å spille i korps. Der lærer de noe om veien fram til resultatet. De er vant til å jobbe, slite, repetere flere ganger for så å gjenta hele prosessen en gang til. Og enda flere ganger. Om jeg har ord for det? Ja, det kalles øving.
Joda, du er kanskje god til å trikse med fotball eller kan spille raskt på elgitar, men om du ikke har ferdighetene, håndverket, på plass, går du fort tom. De fleste yrkesgrupper forstår dette. Spør en håndverker. Eller en skiskytter; muskelstyrke, finmotorikk, fleksibilitet, fingerspitzgefühl, magefølelse, taktikk, utholdenhet, kunnskap m.m. Egenskaper man må inneha for å kunne yte maksimalt.
Sett i relasjon til alt dette, betyr ære og berømmelse veldig lite. Derimot blir følelsen av å mestre, å få til samt nytelsen ved å bruke all kunnskapen du har tilegnet deg for å fremføre noe for et publikum, det viktigste. Da blir man stolt og glad, og ikke minst; man føler seg j.... priviligert som får lov til å holde på med det aller morsomste i hele verden, år etter år: Å synge!
Noen av mine klassiske forbilder opp gjennom årene: Ellen Westberg Andersen*, Elly Ameling*, Gundula Janovitz, Teresa Berganza*, Jessye Norman, Dietrich Fisher-Dieskau*, Kiri Te Kanawa, Ileana Cotrubas, Edita Gruberova, Joan Sutherland, Emma Kirkby, Cecilia Bartoli*, Magdalena Kožená, Anne Sofie von Otter*, Reneé Fleming, Anna Netrebko og mange flere...
Og selvfølgelig min fantastiske, flotte lærer gjennom mange år; Aase Nordmo Løvberg.
*live
