Etter å ha kjørt piggfritt for første gang denne høsten, er jeg klar for å støtte politimesteren fullt ut. Som beboer i en kystnær region, ikke ulik Tromsø, opplever jeg at veiforholdene er slik at jeg nesten må la den piggfrie bilen stå dersom jeg skal kjøre forsvarlig i h.h.t. vegtrafikkloven.
I et normalår på Østlandet holder det med skraping og salting av veiene. I år hvor kulda har dominert, har det vært for kaldt til å få noen effekt av salting. Sandstrøinga hjelper også lite når den stadig brøytes bort. Resultatet er snø- eller isdekte veier tilsvarende det man hadde på 70-tallet. Forskjellen er bare at bilene er ikke skodd for et slikt føre. Skal man kunne kjøre trygt i denne situasjonen må man sannsynligvis senke farten med 20-30 km/t avhengig av graden av isdannelse på veioverflaten. Men i Oslo-området hvor de fleste kjører piggfritt, har de fått høre at det er like bra som med pigger. Derfor senker man ikke farten når man får de forholdene vi har sett den siste tida. Man kjører like fort.
Løsningen på dette problemet i dag, 20. februar 2010, var at bilistene ble advart mot å reise på vinterferie, og heller vente til forholdene bedret seg. Ikke noe problem på Østlandet, antageligvis. Værforholdene er kun akutte og kortvarige, og opptrer sannsynligvis bare noen få dager i året. At man ikke samtidig skiller mellom de som har pigger i dekkene og de som kjører piggfritt, er for meg en gåte. De med pigger kan fint kjøre, nesten uansett underlag, bare det ikke er høy snø.
Annerledes er det med Vesterålen eller Tromsø. Her er glarholka (speilblank is) en årviss foreteelse, og den varer gjerne i flere dager i strekk. Det saltes sjelden, og strøing er noe man holdt på med i gamle dager før den delen av veivesenet ble privatisert og lagt ut på anbud...
Jeg var litt spent på hvordan det ville være å kjøre piggfritt når vi byttet bil i sommer. Som alle andre hadde jeg blitt foret med at det stort sett ville være like bra veigrep som dekk med pigger, sogar bedre på snøføre. Når de første vinterdagene derfor opprant var jeg helt klar på at dette skulle gå bra.
Ganske raskt forstod jeg at jeg var blitt lurt. Jeg forsøkte å ymte frampå til resten av familien at dette bilkjøpet kanskje ikke var så lurt med tanke på bilens vintersko, men fikk klar tilbakemelding om at det var et supert kjøp og at det eneste som duger i dag er piggfrie dekk.
Ja, ja. Jeg måtte altså finne meg i en bremselengde på 20 meter når jeg kjørte 10 km/t (!!) og å miste veigrepet selv på iskaldt føre med god friksjon. Der hvor jeg normalt kjørt i 80 km/t og nå så meg nødt til å ligge i 60 km/t, måtte jeg i tillegg senke farten ytterligere for møtende trafikk.
Staheten i resten av familien stilnet brått etter glarholkas årvisse inntreden på de vesterålske veier. Ingen snakket lenger om noen fortreffelighet ved bruk av piggfrie dekk. Bilen fikk fartsforbud og krav til øket avstand til forankjørende. Og hadde politimester Fyhn sett oss i farta, hadde han sporenstreks hamra inn noen pigger i dekka og bedt oss ligge lavt. Og, ja, jeg hadde til og med syntes at en bot ville vært rettferdig.
Moralen er: Nei, Oslogryta er ikke verdens navle og er ikke representativt for resten av landet når det kommer til vei- og føreforhold. Glarholka er noe dritt, men den er der. Og ja, piggfrie dekk passer kanskje på papiret men ikke på is- og snødekte vinterveier i Nord-Norge.
