Om å være tro

Jeg kom tilfeldigvis over dette kloke, vakre diktet av André Bjerke i dag. Nå skal jeg ikke begi meg inn på en omfattende diktanalyse, men ordene fikk meg til å tenke litt.


En sak er å være tro mot seg selv; være åpen og ærlig. Men i samspill med andre opplever man kanskje at mottakeren ikke ser ens åpenhet og ærlighet, og i stedet viser frykt eller avvisning i møte med den.


Det får meg til å tenke at den masken vi ofte møter andre med, er et nødvendig vern. Alle vil oss kanskje ikke vel. Alle har kanskje ikke mot til å møte andre menneskers åpne ærlighet og trohet mot seg selv, og avviser det i stedet for å gå det i møte. Kanskje den troheten vi finner i oss selv må vernes litt. Voktes litt. Fordi den er så dyrebar. Fordi den er en del av den plattformen som er vårt selv; vårt grunnfjell, vårt jeg. 


Nei, jeg skal ikke si noe mer. Les André Bjerkes ord selv, og reflektér fritt over de, og ha en hjertens god dag!






Du skal være tro (André Bjerke)

Du skal være tro.
men ikke mot mennesker
som i gold grådighet
henger ved dine hender.

ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.

ikke mot noe bud
som gjør deg til en utlending
i ditt eget legeme.

ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt.

når var du tro ?

var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder? 
var du tro
når dine handlinger overdøvet
lyden av ditt hjerteslag?

var du tro
når du ikke bedro
den du ikke elsket?

var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet ?

nei.

men når det som rører ved deg
gav tone.
når din egen puls
gav rytme til handling.
når du var ett med det
som sitret i deg
da var du tro !

Om å vise hvem man er..

Å vite hvem man er kan være vanskelig. Å vise hvem man er kan være enda vanskeligere.

Når jeg en sjelden gang griper meg selv i å tenke på pensjonisttilværelsen, merker jeg at min største redsel dreier seg om å slutte å jobbe. Ikke fordi jobben i seg selv er så viktig, kanskje, men fordi det handler om identitet. Av alle rollene jeg til en hver tid har og har hatt, har rollen som arbeidstaker vært en av de viktigste i livet. Identiteten min er, og har vært, nøye knyttet opp mot det jeg har gjort og oppnådd i yrkeslivet. Jeg spør meg selv om det er fordi stillingen min har blitt en del av meg, eller er det fordi jeg har formet stillingen min på grunnlag av min personlighet og de egenskapene jeg innehar? Jeg håper jo at svaret er nærmere den siste forklaringen. 

Men hva med mine omgivelser. Ser de meg gjennom det jeg gjør og oppnår eller gjennom den jeg egentlig er? Og hva ønsker jeg at de skal se? 

Vi har alle opplevd utfordringen det er å skulle presentere seg overfor nye mennesker. I de fleste tilfeller ender man opp med å presentere seg med navn og tittel, samt hvor og med hva man jobber. Hva om vi presenterte oss på en mer personlig måte? Gav litt mer av oss selv i møte med andre?

Jeg tror at vi ofte blir fokusert på de ytre tingene og sjelden tør å vise vårt indre, selv etter lang tids bekjentskap. Dette er i og for seg ikke unaturlig. Det å åpne seg for en annen, krever jo at man er likeverdige og trygge på hverandre. I tillegg er jo mange vennskap bygget på relasjoner knyttet til jobb er fritidssysler, og da vil det være felles interesser som knytter en sammen og ikke personlige og følelesesmessige relasjoner. Men av og til møter man mennesker man får en fortrolighet til nesten med det samme. Jeg har opplevd møter med mennesker som jeg kanskje har kun møtt på et tog eller ved et kafebord, og som har gitt meg mer enn samvær med folk jeg har kjent gjennom flere år. Er det "kjemi", tilfeldigheter eller hva? 

Kanskje skulle vi bli flinkere til å kaste masken ovenfor verden, og tore å vise hvem vi er i mye større grad. Kjenne etter hvem vi er og vise det til andre. Om ikke annet for å forberede et liv etter jobben. Livet er for kort til å gå rundt og forestille seg hele tiden,  jeg tror vi ville fått et rikere og mer meningsfullt liv om vi torde å vise litt mer av oss selv på godt og vondt og ikke var så opptatt av å vise en fin fasade, enn vi gjør i dag. 

Men, enkelt? Neppe!