Om å være tro

Jeg kom tilfeldigvis over dette kloke, vakre diktet av André Bjerke i dag. Nå skal jeg ikke begi meg inn på en omfattende diktanalyse, men ordene fikk meg til å tenke litt.


En sak er å være tro mot seg selv; være åpen og ærlig. Men i samspill med andre opplever man kanskje at mottakeren ikke ser ens åpenhet og ærlighet, og i stedet viser frykt eller avvisning i møte med den.


Det får meg til å tenke at den masken vi ofte møter andre med, er et nødvendig vern. Alle vil oss kanskje ikke vel. Alle har kanskje ikke mot til å møte andre menneskers åpne ærlighet og trohet mot seg selv, og avviser det i stedet for å gå det i møte. Kanskje den troheten vi finner i oss selv må vernes litt. Voktes litt. Fordi den er så dyrebar. Fordi den er en del av den plattformen som er vårt selv; vårt grunnfjell, vårt jeg. 


Nei, jeg skal ikke si noe mer. Les André Bjerkes ord selv, og reflektér fritt over de, og ha en hjertens god dag!






Du skal være tro (André Bjerke)

Du skal være tro.
men ikke mot mennesker
som i gold grådighet
henger ved dine hender.

ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.

ikke mot noe bud
som gjør deg til en utlending
i ditt eget legeme.

ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt.

når var du tro ?

var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder? 
var du tro
når dine handlinger overdøvet
lyden av ditt hjerteslag?

var du tro
når du ikke bedro
den du ikke elsket?

var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet ?

nei.

men når det som rører ved deg
gav tone.
når din egen puls
gav rytme til handling.
når du var ett med det
som sitret i deg
da var du tro !